Blinde og døve barn hadde begrensede muligheter men Ray Charles var smart, begavet og stålsatte seg for anerkjent. Ray Charles lærte seg å skrive 75 ord i minuttet på skrivemaskin, da han var bare 9 år gammel, en helt fantastisk prestasjon med tanke på alderen og bakgrunnen hans, og ikke minst at de skrev på gamle skrivemaskiner med kulehode og rettetast. I pausene pleide han å spille piano på skolens gamle ødelagte piano. Mens de andre barna lekte i skolegården, satt Ray Charles inne å spilte piano. Han lærte å lese musikknoter ut ifra blindeskrift. Dette var en vanskelig prosess fordi han måtte lese med venstre hånd og spille med høyre, så lese med høyre hånd og spille med venstre for så legge det sammen til slutt.
På denne måten lærte han «Moonlight Sonata» og stykker med Bach og Chopin. Siden Ray Charles var blind så var han veldig tiltrukket av alt som lagde lyd, naturligvis ble radioen en kjær flukt ifra hverdagens rutiner og livet på skolen. Ray Charles ble inspirert mest av Louie Jordan. Loiue Jordan var en karismatisk ung saksofonspiller ifra Arkansas som spilte med «his tympani five», mest kjent for låten: «Let the good times roll». Loiue Jordan var en ekstrem begavet herremann. Han sang, komponerte musikk, danset, var filmskaper og lag
de sin egen filmmusikk. Loiue Jordan spilte hverken Jazz eller Blues, hans musikk ble senere kjent som «Rhythm & Blues». Det spesielle med Loiue Jordan og Ray Charles musikk var at den var ekstremt rytmisk og inspirerte folk til å danse. Dette var ikke kun melodisk musikk med fokus på tekst, det var et stort fokus på rytme i alle instrumenter. I Soul og Jazz så blir alle instrumenter rytmeinstrumenter, melodien og rytmen går i ett. Mens i hvit musikk på den tiden så var rytme og melodi veldig adskilt.
Denne musikken kommuniserte: «Kom igjen! La oss ha det moro! Jeg vil danse med deg! Jeg vil flørte med deg!». Dette var livets egne musikk. James Brown sa at på den tiden kunne de svarte arbeiderne dra hjem ifra arbeidet, dra på en klubb og ha det 100 ganger mer moro på en dag enn hva sjefen hadde hatt på et år, bare på grunn av Soul, Rhtyhm and Blues og Jazzmusikk. Ray Charles lærte seg fort alle musikkdisipliner han trengte. I 15 års alderen mestret han sine forbilder: Louie Jordan og Nat King Cole’s musikkstiler. Hans venner sa at: «Alt Ray Charles bestemte seg for å klare, klarte han». I 15 års alderen forlot han skolen for bli en profesjonell musiker og ved 16 årsalderen var han allerede i gang med sin karriere. Han lærte seg fort hvordan man beveger publikum, holder energien oppe og hvordan man roer dem ned, alt gjennom musikken.