Blues, musikken som steg ifra de afrikanske slavene i Amerika. Født i hardt slavearbeid i takt med de forskjellige arbeidene slavene ble tvunget til å utføre. Et vitne om det harde livet som slave, om fattigdommen og en måte for de afrikanske folkene å holde sin spirit og sitt mot oppe gjennom endeløse dager med hardt tvangsarbeid. De første bluesartistene kom ikke ferdigklekket med el-gitarer og blåserekker, ikke hadde de mikrofoner og deres publikum var deres medslaver og deres mestere. De første instrumentene afroamerikanerne spilte på var de verktøyene de brukte i sitt arbeid. Det kunne være et vaskebrett, en rake, en spade, en margarinboks, hermetikk, alt som var tilgjengelig og som lagde lyd. Dette vitner om at musikk kommer ifra sjelen.
Musikk er ikke avhengig av avanserte instrumenter, selv om den søker det. På lik linje som afrobrazilianske slaver skjulte sitt frihetskall og folkeopprør i dansen gjennom sin «Capoeria» så steg bluesen opp ifra nærmest ingenting annet enn fra folket selv. Det er også derfor «blues» og senere «soul music» står like sterkt den dag i dag. Alle som kan identifisere seg med den harde arbeidshverdagen, uansett hvor man bor tar bluesen til sitt hjerte. Afroamerikanerne tok i bruk sin arv 
ifra Afrika og da spesielt sin: «Call & Response». Dette kom helt ifra det gamle jeger og samle samfunnet der en jeger kom hjem med byttet sitt. Han ville kanskje skrike langt unna: «Se hva jeg har fanget» og de svarte kanskje «Fortell oss hva du har fanget», «Jeg har fanget en villgris», «Å har du fanget en villgris!», «Se så stor den er!» «Ja hvis oss hvor stor den er!» osv.
Denne sangteknikken ble tatt med i arbeidet på bomullsplantasjene der en arbeider kunne starte å synge: «Ååå jeg jobber dagen lang» og en annen som stod 30 meter unna ville svare: «Jaa vi jobber dagen lang», «Jeg plukker bomull og får torner i fingrene», «ÅÅå så vondt det gjør», «Og sola skinner og jeg svetter nå», «Ja sola skinner men vi jobbe må» osv. Etter som tiden gikk fikk slavene egne kirker fordi de hvite ville at de skulle integrere seg til deres kultur, de hadde ikke noe valg og den gamle kulturen ble de nærmest drept hvis de utøvde den, så i de svarte kirkene fortsatte «Call & response» teknikken der presten kunne synge: «Ååå kom til Herren og få din salve», mens forsamlingen svarte: «Ja vis oss Herren vår Jesus Krist». I Kirkene opplevde de svarte at de fikk en frihet til å samle seg, til å slappe av og slippe ut all smerten de bar på. Historien kan skrive under på at dette var en elv fylt til randen av smerte.